Språket i litteraturen

Et nytt og eget norsk

Det var mange som var aktive i språkdebatten i norge på 1800-talle. De som ville fortsette å bruke dansk som sriftspråk, de som ville la dansk få forandre seg gradvis til et norskere skriftspråk, og de som ville lage et helt nytt skriftspråk basert på det urnorske. Selv om de sistnevnte var enige om at det måtte komme et nytt helnorsk skriftspråk, så var de ikke alle enige om hva de skulle ta utgangspunkt i. P.A. Munch ville f.eks. lage det nyt skriftspråk basert på norrønt som var det mest urnorske som gikk an. Han ville ikke lage et språk som gjorde det lettere for folk å lese og skrive, og mente at det danske skriftspråket skulle fortsatt brukes som dagligspråk. Ivar Aasen på den andre siden ville gjøre netto dette. Han ville lage et språk som var basert på de norske dialektene i samtida. Han ville ikke at noen av dialektene skulle være mer dominerende enn andre, men samle trekk fra alle. Ivar Aasen reiste over hele norge og studerte dialektene, gjorde notater og skrev både en gramatikk, ordbok og beskrivelser av språket. Aasen måtte gjøre mange vanskelige valg underveis siden dialektene varierte så mye. Skulle f. eks. sterke verb ha endelse i presens (å bite -> bit/ biter)?
Det nye skriftspråket til Aasen ble ikke offisielt skriftspråk i Norge med det første, men det var flere enkeltpersoner som gjorde mye for å prøve å indoktrinere det i samfunnet. Journalisten Aasmund Olavsson Vinje som etablerte "Dølen" var en av dem. Han leverte avisa si til Aasen for korrekturlesing før hvert nummer kom ut. I 1885 ble landsmål som nynorsk ble kalt den gangen offisielt skriftspråk.

Et gradvis fornorsket dansk

På 1800-tallet var ren dansk det vanlige skriftspråket, men folk bynte å tenke at de ville ha en forandring på det, så det ble mer likt norskt talemål. De tenkte ikke å forandre språket så mye at det ble et helt eget skriftspråk over natta, men de ville la det gå av seg selv over tid. Mot slutten av 1800-tallet kom det et forslag til en stor rettskrivingsreform der mye hadde blitt fornorsket og tilnærmet talemålet. Forslaget ble møtt med stor mottand fra blandt annet universitetsmiljøet og Bjørnstjerne Bjørnson som mente at det måtte gå gradvis og at sånne inngrep ble for drastiske.
Henrik Wergeland var av den oppfatning at det måtte klare, men forsiktige endringer til. Han eksperimenterte med norske ord og uttrykksmåter som kunne ta over for danske, som f.eks svart i stedet for sort. Asbjørnsen og Moe gjorde også som Wergeland. De fant norske ord i stedet for danske. Et eksempel er graaben og skigaard.
Selv om disse dro igang arbeidet med å fornorske enkelte ord, var det my som gjenstod med å forandre gramatikken. Det var en stor utfordring, men Knud Knudsen tok på seg oppgaven. Han tok for seg talemålet til den "dannede klasse" og lagde en gramatikk ut fra det. Han fikk f.eks vedtatt noen endringer som at stum e i naae, og at doble vokaler for lang vokallyd (fin i stedet for fiin) ble avskaffet.

Dansk skriftspråk

Det var mange som ville holde på det danske skriftspråket siden det hadde vært nærmest enerådende i 300 år. Få av de som kunne skrive dansk syntes det var et problem fordi det var det eneste språket de hadde lært å skrive, og det var ikke så at for stor forskjell på skriftspråket og på talemåten. Det var også veldig praktisk å skrive dansk sden det var det skriftspråket som ble brukt overalt både i alle aviser og bøker, i skolen i kirka og i lovverket. Det fantes også mange som hadde ideologiske grunner til å fortsette med å skrive dansk. Dikteren Johan Sebastian Welaven var en av dem. Han mente at det var embetsstanden i Norge som hadde tette bånd til Danmark som var de viktigste kulturbærerene for Norge. Dansk var også det språket som åpnet veien til Europa for Norge. Welhaven var til og med leder for "intelligenspartiet" som estod aven samling studenter som var mot et nytt norskt skriftspråk. Selv om de fortsatt ville ha det danske skriftspråket, ville de ikke kalle det for dans, så de sa heller "modersmaalet" eller "det almindelige bogskprog".