Et gradvis fornorsket dansk

På 1800-tallet var ren dansk det vanlige skriftspråket, men folk bynte å tenke at de ville ha en forandring på det, så det ble mer likt norskt talemål. De tenkte ikke å forandre språket så mye at det ble et helt eget skriftspråk over natta, men de ville la det gå av seg selv over tid. Mot slutten av 1800-tallet kom det et forslag til en stor rettskrivingsreform der mye hadde blitt fornorsket og tilnærmet talemålet. Forslaget ble møtt med stor mottand fra blandt annet universitetsmiljøet og Bjørnstjerne Bjørnson som mente at det måtte gå gradvis og at sånne inngrep ble for drastiske.
Henrik Wergeland var av den oppfatning at det måtte klare, men forsiktige endringer til. Han eksperimenterte med norske ord og uttrykksmåter som kunne ta over for danske, som f.eks svart i stedet for sort. Asbjørnsen og Moe gjorde også som Wergeland. De fant norske ord i stedet for danske. Et eksempel er graaben og skigaard.
Selv om disse dro igang arbeidet med å fornorske enkelte ord, var det my som gjenstod med å forandre gramatikken. Det var en stor utfordring, men Knud Knudsen tok på seg oppgaven. Han tok for seg talemålet til den "dannede klasse" og lagde en gramatikk ut fra det. Han fikk f.eks vedtatt noen endringer som at stum e i naae, og at doble vokaler for lang vokallyd (fin i stedet for fiin) ble avskaffet.