Et nytt og eget norsk

Det var mange som var aktive i språkdebatten i norge på 1800-talle. De som ville fortsette å bruke dansk som sriftspråk, de som ville la dansk få forandre seg gradvis til et norskere skriftspråk, og de som ville lage et helt nytt skriftspråk basert på det urnorske. Selv om de sistnevnte var enige om at det måtte komme et nytt helnorsk skriftspråk, så var de ikke alle enige om hva de skulle ta utgangspunkt i. P.A. Munch ville f.eks. lage det nyt skriftspråk basert på norrønt som var det mest urnorske som gikk an. Han ville ikke lage et språk som gjorde det lettere for folk å lese og skrive, og mente at det danske skriftspråket skulle fortsatt brukes som dagligspråk. Ivar Aasen på den andre siden ville gjøre netto dette. Han ville lage et språk som var basert på de norske dialektene i samtida. Han ville ikke at noen av dialektene skulle være mer dominerende enn andre, men samle trekk fra alle. Ivar Aasen reiste over hele norge og studerte dialektene, gjorde notater og skrev både en gramatikk, ordbok og beskrivelser av språket. Aasen måtte gjøre mange vanskelige valg underveis siden dialektene varierte så mye. Skulle f. eks. sterke verb ha endelse i presens (å bite -> bit/ biter)?
Det nye skriftspråket til Aasen ble ikke offisielt skriftspråk i Norge med det første, men det var flere enkeltpersoner som gjorde mye for å prøve å indoktrinere det i samfunnet. Journalisten Aasmund Olavsson Vinje som etablerte "Dølen" var en av dem. Han leverte avisa si til Aasen for korrekturlesing før hvert nummer kom ut. I 1885 ble landsmål som nynorsk ble kalt den gangen offisielt skriftspråk.